Mange eldre føler seg utrygge i eget hjem.Det er ofte flere faktorer som påvirker utryggheten, som for eksempel: det å bo alene, helsen, omsorg fra pårørende, omsorg fra hjemmehjelp/ hjemmesykepleie, type bolig og beliggenhet. Det varierer også hva den eldre selv ønsker. Noen vil bo hjemme så lenge som mulig. For andre er det et sterkt ønske om å flytte i omsorgsbolig, eventuelt sykehjem. Både samfunnsutviklingen og politikken tilsier at vi skal bo hjemme så lenge som mulig.

Når vi vet at en av hovedårsakene for å flytte eller ønske om å flytte, er utrygghet, er det naturlig å angripe den utfordringen. Det må mer til enn den tradisjonelle trygghetsalarmen. Det er tydelig behov for brukertilpassede løsninger. Det vil si at løsningen skal passe brukerens behov nå, men også kunne tilpasses når behovene endres.

Teknologien kan bidra til trygghet gjennom monitorering av brukerens levemønster og helsedata som er relevant for den enkelte bruker. Ved signifikante endringer kan systemet varsle bruker selv, pårørende og helsepersonell. Dette er svært relevant. Bruker og pårørende må involveres og samhandling er helt sentralt for gode løsninger. Det er med å skape forutsigbarhet og fjerner i stor grad problemet med dårlig informasjonsflyt.
Slik teknologi er relativt rimelige løsninger som gir bruker en større grad av trygghet, og mindre bekymringer for pårørende. Når tryggheten øker er det lettere å holde seg i aktivitet, både fysisk og mentalt. Man får mer overskudd til å delta på sosiale aktiviteter. Summen blir vesentlig bedre livskvalitet og dermed trivsel i eget hjem.

Dette kan virke som en forenkling av løsninger på det som kan være komplekse problemer, men vi er overbevist om at slike løsninger vil ha stor effekt for de aller fleste. Vi må derfor bli flinkere til å snakke om det. Det er viktig å tenke hvor man vil bo som gammel, men det er essensielt å diskutere hvordan man kan skape trygghet der man skal bo.